Etter siste eksamen 5.desember reiste Amanda, Katarina og jeg til Ada Foah og idylliske Maranatha Beach Camp for å nyte de siste dagene i Ghana med strandliv. Maranatha Beach Camp er et økologisk "hotell" som ligger på en øy der elven Volta renner ut og møter Atlanterhavet og Gulf of Guinea. På den ene siden av øya slår store bølger fra Atlanterhavet konstant innover stranden og en kan observere travle lokale fiskere og i det fjerne store skip som passerer Guinea-bukten. På øyas andre side, der Volta renner ut, er vannet behagelig rolig og badevennlig (ikke lett å bade i Atlanterhavets store bølger), og det kan observeres gamle lokale fiskebåter, kokosnøtter, fine skjell og små krabber, fiskere som ser ut til å ta en arbeidspause med et bad i elven, eller fulllastede båter med lokale, som rolig kommer kjørende ned langs elven og ut mot havet.
Turen til Ada Foah fra campus tok ca 3 timer med et tro tro bytte og en båttur til øya. Vi stasjonerte oss i en liten stråhytte (uten strøm og takvifte), hvor det skulle vise seg at de to nettende vi skulle tilbringe her skulle gi oss minimalt med søvn, på grunn av både observasjon av og lyden av store rotter (!) som løp på sandgulvet under sengen og i taket over oss. Heldigvis hadde vi behagelige avslappende dager på stranden, i hengekøye, i vannet, i lag med hyggelige mennesker, god mat, vakker solnedgang, og når kvelden kom ble det stjerneklart og bålkos med lokalt trommespill. Morsomme mennesker, øl og drinker (cideren Savanna Dry var spesielt digg i solnedgang), og dansing til afrobeats gav natten mer innhold enn bare rottejakt med lommelykt. Morsomt var det når vi på morgenen ble vekt av en ukjent skummel lyd, og at vi på grunn av rottefrykt, var sikker på at dette kunne være noe lignende. Det viste seg heldigvis bare å være en ansatt som kostet sand utenfor hytten vår. Lurer på om dette var for å fjerne rottespor (det var rottespor på sandgulvet om morgenen) eller søppel (det var overraskende mye søppel)?
Kjøpte fersk kokosnøtt og ananas av lokale på stranden.
Tilbake til campus 8.desember, samlet vi en gjeng på Abstract for øl og mimring.
I dagene etter har vi bodd på Kokrobite Garden hvor vi spiste god italiensk mat og kaffe.
I skrivende stund befinner vi oss på Erata Hotel i East Legon. Her tilbringer vi den aller siste tiden i Ghana. Det går i plantainchips (ikke så mye for min del da jeg ble dårlig etter middagen) og mimring på hotellrommet, og her ble vi overrasket med varmtvann i dusjen, og innså fort at vi ikke hadde vært ordentlig rene på kroppen siden vi ankom Ghana.
Det er vemodig å tenke på at jeg snart skal ta farvel med mange nye bekjentskap både fra Ghana og andre deler av verden, et land og en kultur jeg akkurat har stiftet bekjentskap med. Jeg har gått fra å være en turist som besøker turiststeder og drikker flaskevann, til å føle meg mer integrert blant ghanesere. Flaskevann har blitt til lokalt posevann, ingen gloser twi har blitt til flere hverdagsgloser og også til markedshandling på twi. I fem måneder har jeg blitt kalt Akousia (twi for "søndagsfødt jente"), og jeg har presentert meg selv som enten bare Akosua eller Akosua Maggy ("me din de Akosua Maggy"), fordi jeg ønsket å ha et ghanesisk navn. Maggy fordi Magnhild ikke er like lett å uttale og fordi ghanesere ofte har et engelsk fornavn. Akousua fordi jeg er født på en søndag, og mange ghanesere presenterer seg ofte med den dagen de er født, eller har dagen de er født som et fornavn eller mellomnavn. Internasjonal mat har blitt til utforskning av både lokal ghanesisk og også generell afrikansk mat, og min norske mage har blitt mer mottagelig for sterk mat. Mine tidligere tromme-kunster har fått utløp på vestafrikanske trommer og det var en lærerik og spennende opplevelse å bære extentions i rastafletter, som en ghanesisk kvinne kan pynte seg med. Reagge nights og rastafarikulturen har påminnet meg på å leve i øyeblikket, nyte og sette pris på livet, gleden av å danse på stranden en hel natt igjennom. Den ghanesiske tiden (african time) har tøyd min tålmodighet, og jeg blir ikke lenger overrasket om noe ikke går eller foregår til gitt tid. Faglig har studier i Ghana gitt meg kunnskap om utvikling, politikk og globalisering fra et ghanesisk perspektiv. Det har gjort inntrykk med striker i Ghana som varte i over en måned, spenninger, korrupsjon og valgfusk blant politikere, store klasseforskjeller, og til det positive hvordan ghanesiske artister sprer ghanesisk kultur (som i dansen Azonto på nattklubber, highlife og hiplife, og kente stoff) verden over.
Likevel kjenner jeg også på at det skal bli godt å komme hjem til familien og norsk juleferien i gamlelandet. Kl.18:30, settes kursen til flyplassen og retning Norge, med forhåpentligvis bare en mellomlanding i Amsterdam. Jeg erfarte jo på reisen hit at en mellomlanding ikke nødvendigvis er garantert, selv om man har bestilt det. Likevel, jeg har ingen beskymringer. Med min tøyde tålmodighet og den internaliserte ghanesiske tiden tar jeg hjemreisen som den kommer.
