De siste dagene i Ghana

Etter siste eksamen 5.desember reiste Amanda, Katarina og jeg til Ada Foah og idylliske Maranatha Beach Camp for å nyte de siste dagene i Ghana med strandliv. Maranatha Beach Camp er et økologisk "hotell" som ligger på en øy der elven Volta renner ut og møter Atlanterhavet og Gulf of Guinea. På den ene siden av øya slår store bølger fra Atlanterhavet konstant innover stranden og en kan observere travle lokale fiskere og i det fjerne store skip som passerer Guinea-bukten. På øyas andre side, der Volta renner ut, er vannet behagelig rolig og badevennlig (ikke lett å bade i Atlanterhavets store bølger), og det kan observeres gamle lokale fiskebåter, kokosnøtter, fine skjell og små krabber, fiskere som ser ut til å ta en arbeidspause med et bad i elven, eller fulllastede båter med lokale, som rolig kommer kjørende ned langs elven og ut mot havet. 

Turen til Ada Foah fra campus tok ca 3 timer med et tro tro bytte og en båttur til øya. Vi stasjonerte oss i en liten stråhytte (uten strøm og takvifte), hvor det skulle vise seg at de to nettende vi skulle tilbringe her skulle gi oss minimalt med søvn, på grunn av både observasjon av og lyden av store rotter (!) som løp på sandgulvet under sengen og i taket over oss. Heldigvis hadde vi behagelige avslappende dager på stranden, i hengekøye, i vannet, i lag med hyggelige mennesker, god mat, vakker solnedgang, og når kvelden kom ble det stjerneklart og bålkos med lokalt trommespill. Morsomme mennesker, øl og drinker (cideren Savanna Dry var spesielt digg i solnedgang), og dansing til afrobeats gav natten mer innhold enn bare rottejakt med lommelykt. Morsomt var det når vi på morgenen ble vekt av en ukjent skummel lyd, og at vi på grunn av rottefrykt, var sikker på at dette kunne være noe lignende. Det viste seg heldigvis bare å være en ansatt som kostet sand utenfor hytten vår. Lurer på om dette var for å fjerne rottespor (det var rottespor på sandgulvet om morgenen) eller søppel (det var overraskende mye søppel)?

Kjøpte fersk kokosnøtt og ananas av lokale på stranden.

Tilbake til campus 8.desember, samlet vi en gjeng på Abstract for øl og mimring.

I dagene etter har vi bodd på Kokrobite Garden hvor vi spiste god italiensk mat og kaffe.

I skrivende stund befinner vi oss på Erata Hotel i East Legon. Her tilbringer vi den aller siste tiden i Ghana. Det går i plantainchips (ikke så mye for min del da jeg ble dårlig etter middagen) og mimring på hotellrommet, og her ble vi overrasket med varmtvann i dusjen, og innså fort at vi ikke hadde vært ordentlig rene på kroppen siden vi ankom Ghana. 

Det er vemodig å tenke på at jeg snart skal ta farvel med mange nye bekjentskap både fra Ghana og andre deler av verden, et land og en kultur jeg akkurat har stiftet bekjentskap med. Jeg har gått fra å være en turist som besøker turiststeder og drikker flaskevann, til å føle meg mer integrert blant ghanesere. Flaskevann har blitt til lokalt posevann, ingen gloser twi har blitt til flere hverdagsgloser og også til markedshandling på twi. I fem måneder har jeg blitt kalt Akousia (twi for "søndagsfødt jente"), og jeg har presentert meg selv som enten bare Akosua eller Akosua Maggy ("me din de Akosua Maggy"), fordi jeg ønsket å ha et ghanesisk navn. Maggy fordi Magnhild ikke er like lett å uttale og fordi ghanesere ofte har et engelsk fornavn. Akousua fordi jeg er født på en søndag, og mange ghanesere presenterer seg ofte med den dagen de er født, eller har dagen de er født som et fornavn eller mellomnavn. Internasjonal mat har blitt til utforskning av både lokal ghanesisk og også generell afrikansk mat, og min norske mage har blitt mer mottagelig for sterk mat. Mine tidligere tromme-kunster har fått utløp på vestafrikanske trommer og det var en lærerik og spennende opplevelse å bære extentions i rastafletter, som en ghanesisk kvinne kan pynte seg med. Reagge nights og rastafarikulturen har påminnet meg på å leve i øyeblikket, nyte og sette pris på livet, gleden av å danse på stranden en hel natt igjennom. Den ghanesiske tiden (african time) har tøyd min tålmodighet, og jeg blir ikke lenger overrasket om noe ikke går eller foregår til gitt tid. Faglig har studier i Ghana gitt meg kunnskap om utvikling, politikk og globalisering fra et ghanesisk perspektiv. Det har gjort inntrykk med striker i Ghana som varte i over en måned, spenninger, korrupsjon og valgfusk blant politikere, store klasseforskjeller, og til det positive hvordan ghanesiske artister sprer ghanesisk kultur (som i dansen Azonto på nattklubber, highlife og hiplife, og kente stoff) verden over.

Likevel kjenner jeg også på at det skal bli godt å komme hjem til familien og norsk juleferien i gamlelandet. Kl.18:30, settes kursen til flyplassen og retning Norge, med forhåpentligvis bare en mellomlanding i Amsterdam. Jeg erfarte jo på reisen hit at en mellomlanding ikke nødvendigvis er garantert, selv om man har bestilt det. Likevel, jeg har ingen beskymringer. Med min tøyde tålmodighet og den internaliserte ghanesiske tiden tar jeg hjemreisen som den kommer.

Chocolate: The bitter truth

Med tanke på hvor mye deilig sjokolade vi spiser nå i jula, vil jeg gi deg en liten tankevekker fra en av verdens største sjokolade-bønne produsenter. Hvor mye vet du egentlig om hvordan den deilige julesjokoladen blir laget og hvor den kommer fra? Kan du være sikker på at Fair Trade er rettferdig handel og ikke støtter barnearbeid?

https://www.youtube.com/watch?v=V-MrSVm9tpM (hele dokumentaren)

Jeg leste en artikkel i et fag jeg hadde her om Kuapa Kokoo; en av Ghanas største sjokolade-bønne produsenter som er med i filmen. Denne dokumentaren viser den mindre søte siden av sjokoladeindustrien, om hvordan barn fra Ghanas nordlige naboland (Burkina Faso) blir solgt for å jobbe på cocoa farmer i Ghana og Elfenbenkysten, uten mulighet for å se sine foreldre igjen eller gå på skole. En av barna i dokumentaren er dog heldig å bli gjennforent med sin mor i Burkina Faso, og noen andre blir flyttet og får gå på skole.

Julestemning i Ghana

Plutselig er vi i desember! Eksamenstiden er i gang for ghaneserne, mens vi internasjonale studenter snart er ferdig med våre (jeg har siste eksamen på torsdag). I mellomtiden har vi så vidt begynt å få litt julestemning her i Ghana, takket være Toro risgrøt, Tomte gløgg, Stabburet pepperkaker og Freia melkesjokolade. Vi har også sett julefilmer (Love Actually og Holiday), og hørt på julemusikk. Det blir dog virkelig ikke det samme ute snø, kulde og julebrus...

   

Vi laget også kjøttkaker i brun saus med poteter og gulrøtter. 

Smakte særdeles godt for matleie norske mager.

Pirates of Gulf of Guinea

2.november var vi en gjeng som så filmen Captain Phillips på Accra Mall. Basert på den sanne historien om kapringen av et lasteskip i 2009 utenfor Somalia. Filmen var selvfølgelig veldig bra med selveste Tom Hanks i hovedrollen. Antropologisk kunne kanskje filmen gitt et bedre bilde av somalierne og hvorfor de velger vekk livet som fisker, istedet for at de bare blir fremstilt som barbariske pirater. Filmen er dog veldig spennende og appellerer bra til følelsene, ble våt i øyekroken noen øyeblikk for å si det slik.

Apropos pirater. Jeg har lest og hørt at piratvirksomhet også har nådd Gulf of Guinea, her i Vest-Afrika. Et morsomt og interessant øyeblikk var da Amanda, Katarina, Patience og jeg satt på stranda i Butre en sen kveld og speidet utover havet. Plutselig oppdager vi et lys fjernt der ute som beveger seg sakte i horisonten. Vi har hørt at de lokale fiskerne ikke drar ut om natten, så vi ble nyssgjerrig på hva annet det kunne være. Vi kom selvfølglig, dog litt spøkefult inn på tanker om pirater og fantaserte om at de kanskje var på jakt etter en oljerigg. Det interessante var at de ansatte på Hideout Lodge ikke benektet at det kunne være pirater.

Her er et interessant nyhetsinnslag om pirater i Gulf of Guinea:

Utflukt til nordlige Ghana

I helgen tok vi en pause i eksamensinnspurten og fløy (med propellfly!) nordover til den muslimske delen av Ghana. Der ankom vi byen Tamale, grytidlig på fredag morgenen. Etter en taxitur til bussholdeplassen, flere timers svett utforskning av Tamale sentrum (der i blant markedet), en litt for lang venting på en frokost som ikke mettet, var det endelig tid for å sette kursen mot bussholdeplassen igjen i påvente av bussen som skulle ta oss i retning Mole National Park. I kjent Ghana stil måtte vi selvfølgelig vente noen svette timer til fordi bussen ikke gikk til tida. Når bussen til slutt ble fullt opp med mennesker og høns (det var en hane i en pappkasse plassert under setet foran beina til Amanda!), kunne vårt nordlige eventyr endelig starte.

Kvinner på markedet i Tamale

barn i landsbyen Larabanga

Larabanga Mosque

Antilope

og elefanter på savannen

Utsiktspunkt i Mole National Park

Det viste seg at det imidlertidig skulle være vanskelig å få overnatting på Mole Motel, men vi hoppet av bussen i landsbyen Larabanga, hvor vi fikk husrom i små hytter på Savanna Lodge. Lørdag fikk vi guidet tur i landsbyen, hvor vi blant annet fikk se den kjente leiremoskeen Larabanga Mosque fra år 1421, se shea butter under prosess, klatre opp på høvdingens hustak og sist men ikke minst hilse på de lokale. Etter lunsj satt vi kursen mot Mole på lasteplanet av en Jeep, som skulle vise seg å bli vår safari-bil. Lørdag ettermiddag startet endelig safarien, da vi kjørte ut i "bushen" på savannen for å speide etter eksotiske dyr. Vi så forskjellige antiloper, vortesvin (det må nevnes at man til og med kunne finne disse to dyrene rett utenfor rommet!), forskjellige aper, krokodiller, store fugler, og ikke minst elefanter.

I Mole var vi heldig å få rom på doorm. Selv om vi ikke kunne låse døren fordi vi ikke fikk nøkkel, og vi måtte "dusje" med bøtte fordi vannet til doormen var borte (noe som var litt nedtur, ettersom vi kom møkkete og svette hjem fra safari og fordi vi allerede før safarien følte oss rimelig møkkete etter Tamale og Larabanga), var vi veldig fornøyd med å være i Mole. Restauranten kunne tilby god mat og drikke, det var svømmebasseng og solsenger, og en helt fantastisk panoramautsikt til parken. Fra bassengkanten eller en benk, kunne man hvile øynene på savanne landskapet, og eventuelt beskue elefantene som badet i vannhullene, eller antilopene som gresset. Søndag lot vi safaribilen stå, og tok beina fatt på savannen for en morgensafari. Denne gangen så vi flere elefanter som badet i vannhulene og gikk på savannen, og vi kom så nær at det bare var en liten elv som skilte oss og de digre elefantene.

Mandag sto vi opp midt på natta (kl.02:45) for å ta den eneste bussen fra Mole tilbake til Tamale. Det skulle vise seg å bli en humpete tur på rundt fem timer, hvor vi den ene timen var strandet i Larabanga fordi bussen skulle fylles opp med folk (også i midtgangen) og det var uenigheter som hvem som fikk komme på. Det må også nevnes at vi i en annen landsby på veien til Tamale, fikk startproblemer med bussen (typisk Ghana). Dog kom vi oss trygt og godt tilbake på campus mandag ettermiddag.

Nå går det i eksamenslesing resten av uka. Har eksamen allerede mandag, tirsdag, onsdag og lørdag neste uke! 

It's rastas time!

Jah man, it's rastas time! In the spirit of anthropology! Tester ut rastafletter i noen uker, i dette "rastafari-landet" som en del av den antropologiske deltagende observasjon for å bli bedre kjent med ghanesisk kultur. 

"Afrobeats"

Hip hop er ikke den musikksjangeren jeg hører aller mest på i Norge. Det at jeg nå bor i Ghana, gjør imidlertidig at afrikansk hip hop får et inntog i min musikkverden. Jeg hører såkalte fengende "afrobeats" overalt i Ghana. Jeg har skrevet oppgave om (og lært å danse) Azonto, som er en sang og en dansestil som visstnok har sin opprinnelse i Ghana, og som visstnok har blitt populær verden over. Jeg hører om (og møter på) ghanesiske artister som har etablert seg og gjort det stort verden over. I tillegg er det interessant å høre at det rappes på Twi, et språk jeg begynner å bli kjent med (men kan dog bare enkle hverdagsgloser), og spesielt er det interessant hvordan artistene fletter inn andre kulturelle ghanesiske elementer som f.eks kente klær eller banku (matrett) i sangen og musikkvideoene sine.

I dagens sosiologi forelesning fikk vi litt av en overraskelse fra foreleser. Hun hadde hyret en av Ghanas mest kjente artister til å komme til oss å holde forelesning i forbindelse med vår oppgave om Azonto og globalisering. Selveste M.ANIFEST. En prisvinnende ghanesisk rapper som pendler mellom Ghana og USA, og har blant annet delt scene med artister fra Red Hot Chili Peppers og en verdenskjent nigeriansk "afrobeat" trommer (det er visst Nigeria som er den største produsenten av "afrobeats", men Ghana har kommet godt etter).

Denne låta rappet han for oss i forelesningssalen!

                                         

Ellers har jeg to ganger på Republic (utested i OSU, Accra), møtt på en rasta-artist kalt One Love fra FOKN BOIS, som du kan se bilde av i forrige innlegg. Den ghanesiske rap douen, har blant annet turnert med store artister som SNOOP DOGG. Her er en musikk video:

                                          

Og slik danser man Azonto:

                                   

Ete sen, Ghana? (hva skjer'a, Ghana?)

Kjære nordmenn.

Nå har jeg ikke gitt dere en oppdatering på to uker. Så hva har egentlig skjedd i Ghana de to siste ukene?

På Republic. På bildet: Reggie, meg,  rastafari-artisten One Love fra bandet FOKN BOIS og Katarina.

Alphonso og meg på Abstract.

Marthe, Alphonso og meg på Container.

Jo, nå skal du høre: Eksamensdatoene har endelig kommet. Jeg har eksamen 25,26,27 og 30 november (blir litt av et kappløp disse dagene...) pluss siste eksamen 5.desember. Heldigvis har jeg skolefri og null beskymringer helt fram til avreise 16.desember, så det blir med andre ord mange late dager på stranden. Når jeg snakker om strand; jeg har ikke vært på en strand og slikket sol siden 7 september! (Var på stranden i Butre to uker etter, men da hadde vi ikke sol og det var kaldt, vi verken badet eller solte oss) Har dog vært å tæna ved bassenget på campus to ganger, men poenget mitt er at jeg ikke har vært på stranda eller i det hele tatt slikket så mye sol som du kanskje tror, selv om jeg er i det tropiske, solfylte og varme Afrika. Jeg er nemlig ikke på ferie (dessverre).

Jeg merker at det har blitt varmere, når jeg kan drikke opptil 3 liter vann om dagen, og dusjer både om morgen og kvelden (fra onsdag til lørdag var vannet på ISH 2 borte, så vi måtte dusje på ISH 1). Temperaturen om kvelden/natta er så mye som 27 C, og på dagen stiger det til 35 C (på Accu weather står det "real feel opp mot 40 C!). Varmen trekker også med seg mer mygg. Jeg er omringet av dem på kveldene, og ser de også mer på dagen.

De siste to ukene har stort sett bare gått med til skolearbeid, lesing og skriving av oppgaver og å øve til en prøve jeg hadde i geografi på torsdag. På 45 min. (var egentlig bare 35 min. fordi foreleser begynte å ta tiden før hun hadde delt ut alle oppgavearkene) skulle vi skrive et essay, hvor oppgaven var en stor diskusjonsoppgave (slike man vanligvis får på eksamen). Jeg rakk med andre ord ikke å skrive ferdig oppgaven, og jeg vet ikke en gang om jeg svarte ordentlig på den.... Det gikk med andre ord ikke på skinner...akk ja, hakuna matata! Nå vet jeg ihvertfall hvor stort tids-og prestasjonspresset det vil være på en 2-3 timers eksamen (det er visst så korte eksamener her). Ellers har jeg akkurat levert en assignment i sosiologi og jeg begynte i dag å skrive på en ny oppgave i politikk som skal leveres på torsdag. Det må også øves til en prøve i det andre geografi-faget jeg har til onsdag.

Foruten om skolearbeid på dagene, har det og blitt noen kvelder "på byen" i Ghana. Jeg har vært på Republic, Container og Hot Gossip i OSU. Drukket øl med ingefær, øl med noe som smakte gløgg og smakt (den var såpass sterk at det var nok med å lukte og smake) på en ghanesisk shot. Danset til ghanesisk musikk. Vært på Abstract rett utenfor campus. Spist flere ganger på Legon Hall, blant annet lunsj med foreldrene til Amanda. Drukket kaffe og spist lunsj på Legon Mall. Foreldrene til Amanda inviterte Katarina, Patience og jeg med ut å spise på Afrikiko i Accra. Det var utrolig koselig! Ellers var vi på kino forrige uke på Accra Mall og så den nye filmen Gravity, og det FØR (!) den kommer til Norge.

Under to måneder til hjemreise

I dag er det 58 dager til hjemreise, og 59 dager til jeg setter mine bein på norsk jord igjen. Jeg kan tenke litt på Norge. Den kalde vakre høsten hvor man kan pakke seg inn i ullgenser og ullsokker, familie og venner, norsk mat som Freia melkesjokolade og grovbrød, rent vann fra springen, god kaffe (Nescafe i pulver er ikke godt, men det eneste alternativ foreløpig), frisk luft og norsk natur, luksusen av å ha tilgang på og nærhet til alt av basic needs en hver nordmann trenger (strømmen som ikke går, internett som funker 24/7, vann som ikke forsvinner fra dusjen og vasken), osv osv. Innimellom hører jeg på norsk musikk, og spiser tilsendt makrell i tomat og leverpostei på små bokser (på tørt kneip lignende brød som mugner fort eller knekkebrød), og om nettet fungerer sånn nogenlunde bra, forsøker jeg å oppdatere meg på noe norges-nyheter og bloggen prioriteres selvfølgelig. Tenker også på at jeg gleder meg til norsk jul, snø, og å spise Toro risengrynsgrøt en gang i desember før avreise.

Samtidig har jeg begynt å tilpasse meg det ghanesiske samfunnet godt. Mye som før var kulturelle utfordringer og frustrasjoner, har  så og si "forduftet". Hverdagen i Ghana nå, er ikke som hverdagen var for to måneder siden. Jeg har blitt såpass "ghaneser" at jeg selv begynner å lage hisselyder for å få folks oppmerksomhet. Kaller damene på Night Market (og alle andre jenter jeg møter på) for "sista" og menn for "brothers". Aldri går ut døren uten toalettpapir eller vann i vesken. Synes det er luksus å dusje, selv om vannet er kaldt. Er vant til å vente på maten, og blir overrasket om maten kommer en halvtime etter at man har bestilt. Taxier som konstant tuter, er blitt så vanlig at jeg nærmest ikke legger merke til det lenger. Taxi turer til over 10 cedis for fire personer (ca. 30 NOK), er dyrt, og pruting er ikke lenger så vanskelig, spesielt om du slår til med noen gloser på twi. Å presse fem og seks personer inn i en taxi er ikke noe problem. Jeg har sluttet å tenke over at det aldri er bilbelte i taxier eller tro tro's (selv om jeg fortsatt synes ghanesere kjører som noen svin, og trafikken er skummel). Å bruke høyre hånden til hilsing, handling og spising, er blitt så vanlig at jeg ikke lenger tenker over det. Å si noen gloser på twi er blitt dagligdags. "Obroni, ete sen?", "Eye, papa pa pa", "mi fri Norway, but me te Ghana Legon".

Ellers er det mye å gjøre skolemessig. Vi har skrevet en oppgave i geografi om utvikling, hatt fremføring i sosiologi om kvinner og menn i media (min første framføring på engelsk siden første året på videregående). Nå gjenstår lesing til to oppgaver; i politikk og sosiologi, pluss en prøve i geografi, før eksamener kikker inn.

Kwahu

Som nordmenn ofte gjør; vi har har vært på tur igjen. Denne gangen gikk turen, sammen med koreanere, amerikanere og ghanesere til Kwahu, Nkawkaw og Kumasi for å besøke familien til vår ghanesiske venn Bismark. Landsbyen Kwahu er kjent for å ha den høyest beliggende landsbyen i Ghana (633 moh) og er svært populær blant paraglidere. Det var en kjørligere og forfriskende opplevelse å komme litt opp i høyden i Ghana, i tillegg opplevde vi tåke, da vi dro opp til utsiktpunktet i Kwahu (der paraglidere tar av fra). Overnattingen i hælja fant sted i en stor leilighet eid av familien til Bismark. Det var en overraskende fin leilighet på taket av en blokk. Det var hele tre soverom i leiligheten, to bad, kjøkken og en stor stue. Noen av oss sov i dobbeltsenger, mens andre sov på madrasser på gulvet. Det var verken strøm eller vann i leiligheten, så vi måtte bruke lommelykt, vaske hender og pusse tenner med vann fra vannposer, og skylle ned i do med bøtte, hvor vannet måtte hentes  fra vanntanker på taket eller fra brønnen i blokkens bakgård. Sett bort i fra det: Bismark og familien er svært generøse som lot oss disponere og sove gratis i leiligheten, i tillegg ble vi bedt på middag hos besteforeldrene til Bismark. Der ble det disket opp med banku (lokal rett bestående av "plantain" og yam (type potet) blandet sammen til en klump, servert med krabbe og grønnsaksaus), yollof ris med fisk, "plantain-kake" (en klump med "plantain" formet som en kake), og kylling. Jeg er glad jeg hadde spist meg god og mett på deilig indisk tandoori i Kumasi tidligere, for selv om jeg prøvde å smake på litt av maten vi ble servert, var det ikke særlig godt og vanskelig å svelge, spesielt banku. 

I Kumasi, valgte noen å dra på militær-museumet, mens Katarina, Amanda, Marte og jeg, heller utforsket markedet (Vest-Afrikas største). Der kjøpte jeg to fine stoff som skal bli til skreddersydde skjørt eller kjole. På vei til Kumasi, svingte vi i vår leide tro tro, også innom stedet der kente (tradisjonell mønster) først ble vevd i Ghana. Der må det nevnes at jeg fikk prøve å veve, med en ghaneser som instruktør og reisefølge som tilskuere. Ellers denne hælja fikk vi omvisning på Bismarks gamle skole, blitt bedre kjent med ghanesiske landsbyer, vært på utested i Nkawkaw, kjøpt mat laget på gata (nudler med egg og grønnsaker), praktisert og lært mer twi, spist frokost (loff, egg, havregrøt) i bakgården til blokken og leiligheten vi bodde i, sett alligatorer (i bur), og geiter og kuer, blitt vekket av kråker(som ikke hørtes ut som kråker, men store dyr eller mennesker) som sloss på blikktaket kl.06:30 på morgen, sett menn som står langs veien og selger døde dyr, stjerneklar nattehimmel og frodig grønn tropisk skog.

Turgjengen på en bilferge vi ikke skulle ta alikevel.

Bismark (til høyere) sammen med sin fetter

Vi sov i den store leiligheten som er ringet rundt. I denne delen av Kwahu var det mange store hus og bygninger, i konstrast til husene i andre enden av landsbyen.

Kente stoff

Middagen hos besteforeldrene til Bismark

Katarina, bestemor til Bismark, meg, tanta til Bismark, en av de yngere fetterne til Bismark.

Det kjente utsiktpunktet (denne dagen ingen utsikt på grunn av tåke) i Kwahu som er kjent for paragliding. Derfor en "late-som-du-flyr-posering" på bildet.

Kwame Nkrumah Memorial Park

Tirsdag dro vi også til Kwame Nkrumah Memorial Park. Praktfull park til minne om Ghanas første president og en av afrikas kjente frigjøringsforkjempere; Kwame Nkrumah. I parken var et museum, vakre planter og trær, bilen til Nkrumah bak glassvegger, påfugler, og sist men ikke minst: graven hans som et monument midt i parken.

Amanda, Katarina og jeg foran graven.

Raster i parken med deilig ananas.

Graven

Kwame Nkrumah

Jamestown

I går dro Katarina, Amanda og jeg til Jamestown, den eldste delen av Accra. Der klatret vi de bratte og skumle trinnene opp til toppen av bydelens fyrtårn, hvor vi hadde panoramautsikt over hele Jamestown. Med fargerike byginger, slumområder med blikkskur, fiskebåter og nærheten til havet, ligner egentlig Jamestown litt på Cape Coast.

Jamestown

Katarina

Blikkskur og fiskebåter

Katarina klatrer opp den verste delen av trappene i fyrtårnet.

Bildestrøm fra campus

Amanda nyter solnedgangen fra balkongen

Solen stiger ned på campus

Ghanesisk sjokoladeis. Smaker himmelsk!

Katarina og jeg utforsket campus og fant en fin plass å hvile :)

Campus er grønt og frodig!

Ellers denne uka har vi skrevet en assignment i geografi. Vært på en koselig plass i Accra med navn Afrokikki. Det er en stor uteplass, med bar, grill og eksotiske restauranter (vi testet ut thailansk mat, det var sterkt og godt). Det er en danseplass i midten av disse restaurantene, hvor det danses salsa. Innimellom salsaøkter inviteres det til kollektiv dansing av to instruktører, hvor man kan bli med å f.eks danse macarena. Bra konsept og fantastisk plass jeg vil tilbake til! 

Jeg prøver å streame Downton Abbey på nett. Det går treigt, men det er skikkelig koselig og minner meg om høstlige Bergen-tider, hvor jeg kokte te eller kakao til grøvbrød kveldsmat, og pakket meg under koseteppet til Downton Abbey episoder, ofte i selskap av Maren. Jeg savner deg, Maren!