Under to måneder til hjemreise

I dag er det 58 dager til hjemreise, og 59 dager til jeg setter mine bein på norsk jord igjen. Jeg kan tenke litt på Norge. Den kalde vakre høsten hvor man kan pakke seg inn i ullgenser og ullsokker, familie og venner, norsk mat som Freia melkesjokolade og grovbrød, rent vann fra springen, god kaffe (Nescafe i pulver er ikke godt, men det eneste alternativ foreløpig), frisk luft og norsk natur, luksusen av å ha tilgang på og nærhet til alt av basic needs en hver nordmann trenger (strømmen som ikke går, internett som funker 24/7, vann som ikke forsvinner fra dusjen og vasken), osv osv. Innimellom hører jeg på norsk musikk, og spiser tilsendt makrell i tomat og leverpostei på små bokser (på tørt kneip lignende brød som mugner fort eller knekkebrød), og om nettet fungerer sånn nogenlunde bra, forsøker jeg å oppdatere meg på noe norges-nyheter og bloggen prioriteres selvfølgelig. Tenker også på at jeg gleder meg til norsk jul, snø, og å spise Toro risengrynsgrøt en gang i desember før avreise.

Samtidig har jeg begynt å tilpasse meg det ghanesiske samfunnet godt. Mye som før var kulturelle utfordringer og frustrasjoner, har  så og si "forduftet". Hverdagen i Ghana nå, er ikke som hverdagen var for to måneder siden. Jeg har blitt såpass "ghaneser" at jeg selv begynner å lage hisselyder for å få folks oppmerksomhet. Kaller damene på Night Market (og alle andre jenter jeg møter på) for "sista" og menn for "brothers". Aldri går ut døren uten toalettpapir eller vann i vesken. Synes det er luksus å dusje, selv om vannet er kaldt. Er vant til å vente på maten, og blir overrasket om maten kommer en halvtime etter at man har bestilt. Taxier som konstant tuter, er blitt så vanlig at jeg nærmest ikke legger merke til det lenger. Taxi turer til over 10 cedis for fire personer (ca. 30 NOK), er dyrt, og pruting er ikke lenger så vanskelig, spesielt om du slår til med noen gloser på twi. Å presse fem og seks personer inn i en taxi er ikke noe problem. Jeg har sluttet å tenke over at det aldri er bilbelte i taxier eller tro tro's (selv om jeg fortsatt synes ghanesere kjører som noen svin, og trafikken er skummel). Å bruke høyre hånden til hilsing, handling og spising, er blitt så vanlig at jeg ikke lenger tenker over det. Å si noen gloser på twi er blitt dagligdags. "Obroni, ete sen?", "Eye, papa pa pa", "mi fri Norway, but me te Ghana Legon".

Ellers er det mye å gjøre skolemessig. Vi har skrevet en oppgave i geografi om utvikling, hatt fremføring i sosiologi om kvinner og menn i media (min første framføring på engelsk siden første året på videregående). Nå gjenstår lesing til to oppgaver; i politikk og sosiologi, pluss en prøve i geografi, før eksamener kikker inn.

Kwahu

Som nordmenn ofte gjør; vi har har vært på tur igjen. Denne gangen gikk turen, sammen med koreanere, amerikanere og ghanesere til Kwahu, Nkawkaw og Kumasi for å besøke familien til vår ghanesiske venn Bismark. Landsbyen Kwahu er kjent for å ha den høyest beliggende landsbyen i Ghana (633 moh) og er svært populær blant paraglidere. Det var en kjørligere og forfriskende opplevelse å komme litt opp i høyden i Ghana, i tillegg opplevde vi tåke, da vi dro opp til utsiktpunktet i Kwahu (der paraglidere tar av fra). Overnattingen i hælja fant sted i en stor leilighet eid av familien til Bismark. Det var en overraskende fin leilighet på taket av en blokk. Det var hele tre soverom i leiligheten, to bad, kjøkken og en stor stue. Noen av oss sov i dobbeltsenger, mens andre sov på madrasser på gulvet. Det var verken strøm eller vann i leiligheten, så vi måtte bruke lommelykt, vaske hender og pusse tenner med vann fra vannposer, og skylle ned i do med bøtte, hvor vannet måtte hentes  fra vanntanker på taket eller fra brønnen i blokkens bakgård. Sett bort i fra det: Bismark og familien er svært generøse som lot oss disponere og sove gratis i leiligheten, i tillegg ble vi bedt på middag hos besteforeldrene til Bismark. Der ble det disket opp med banku (lokal rett bestående av "plantain" og yam (type potet) blandet sammen til en klump, servert med krabbe og grønnsaksaus), yollof ris med fisk, "plantain-kake" (en klump med "plantain" formet som en kake), og kylling. Jeg er glad jeg hadde spist meg god og mett på deilig indisk tandoori i Kumasi tidligere, for selv om jeg prøvde å smake på litt av maten vi ble servert, var det ikke særlig godt og vanskelig å svelge, spesielt banku. 

I Kumasi, valgte noen å dra på militær-museumet, mens Katarina, Amanda, Marte og jeg, heller utforsket markedet (Vest-Afrikas største). Der kjøpte jeg to fine stoff som skal bli til skreddersydde skjørt eller kjole. På vei til Kumasi, svingte vi i vår leide tro tro, også innom stedet der kente (tradisjonell mønster) først ble vevd i Ghana. Der må det nevnes at jeg fikk prøve å veve, med en ghaneser som instruktør og reisefølge som tilskuere. Ellers denne hælja fikk vi omvisning på Bismarks gamle skole, blitt bedre kjent med ghanesiske landsbyer, vært på utested i Nkawkaw, kjøpt mat laget på gata (nudler med egg og grønnsaker), praktisert og lært mer twi, spist frokost (loff, egg, havregrøt) i bakgården til blokken og leiligheten vi bodde i, sett alligatorer (i bur), og geiter og kuer, blitt vekket av kråker(som ikke hørtes ut som kråker, men store dyr eller mennesker) som sloss på blikktaket kl.06:30 på morgen, sett menn som står langs veien og selger døde dyr, stjerneklar nattehimmel og frodig grønn tropisk skog.

Turgjengen på en bilferge vi ikke skulle ta alikevel.

Bismark (til høyere) sammen med sin fetter

Vi sov i den store leiligheten som er ringet rundt. I denne delen av Kwahu var det mange store hus og bygninger, i konstrast til husene i andre enden av landsbyen.

Kente stoff

Middagen hos besteforeldrene til Bismark

Katarina, bestemor til Bismark, meg, tanta til Bismark, en av de yngere fetterne til Bismark.

Det kjente utsiktpunktet (denne dagen ingen utsikt på grunn av tåke) i Kwahu som er kjent for paragliding. Derfor en "late-som-du-flyr-posering" på bildet.

Kwame Nkrumah Memorial Park

Tirsdag dro vi også til Kwame Nkrumah Memorial Park. Praktfull park til minne om Ghanas første president og en av afrikas kjente frigjøringsforkjempere; Kwame Nkrumah. I parken var et museum, vakre planter og trær, bilen til Nkrumah bak glassvegger, påfugler, og sist men ikke minst: graven hans som et monument midt i parken.

Amanda, Katarina og jeg foran graven.

Raster i parken med deilig ananas.

Graven

Kwame Nkrumah

Jamestown

I går dro Katarina, Amanda og jeg til Jamestown, den eldste delen av Accra. Der klatret vi de bratte og skumle trinnene opp til toppen av bydelens fyrtårn, hvor vi hadde panoramautsikt over hele Jamestown. Med fargerike byginger, slumområder med blikkskur, fiskebåter og nærheten til havet, ligner egentlig Jamestown litt på Cape Coast.

Jamestown

Katarina

Blikkskur og fiskebåter

Katarina klatrer opp den verste delen av trappene i fyrtårnet.

Bildestrøm fra campus

Amanda nyter solnedgangen fra balkongen

Solen stiger ned på campus

Ghanesisk sjokoladeis. Smaker himmelsk!

Katarina og jeg utforsket campus og fant en fin plass å hvile :)

Campus er grønt og frodig!

Ellers denne uka har vi skrevet en assignment i geografi. Vært på en koselig plass i Accra med navn Afrokikki. Det er en stor uteplass, med bar, grill og eksotiske restauranter (vi testet ut thailansk mat, det var sterkt og godt). Det er en danseplass i midten av disse restaurantene, hvor det danses salsa. Innimellom salsaøkter inviteres det til kollektiv dansing av to instruktører, hvor man kan bli med å f.eks danse macarena. Bra konsept og fantastisk plass jeg vil tilbake til! 

Jeg prøver å streame Downton Abbey på nett. Det går treigt, men det er skikkelig koselig og minner meg om høstlige Bergen-tider, hvor jeg kokte te eller kakao til grøvbrød kveldsmat, og pakket meg under koseteppet til Downton Abbey episoder, ofte i selskap av Maren. Jeg savner deg, Maren! 

2 months in Ghana

Hallo nordmenn!

Så er vi plutselig kommet i oktober måned. Nå har jeg vært i kakao og ananashimmelen i to måneder! Omringet av rakryggende, formfulle og fargerike kvinner med barn på ryggen og bøtter og kar på hodet. Rastafaris som røyker hasj og spiller trommer. Dypt religiøse ghanesere som vekker meg grytidlig om morgenen "in the name of Jesus" med "marching for Jesus"-prosessjoner med sang og instrumenter. Brekende geiter og kaklende høner. Jeg har vært på svette forelesninger, der takviftene ikke virker fordi strømmen har gått, og jeg ikke hører hva foreleseren sier fordi han/hun ikke har mikrofon. Forelesninger der det eneste jeg tenker på er hvordan jeg ikke skal tisse i buksa, fordi jeg tidligere har tømt i meg flere liter vann, på grunn av ekstrem svetting fram til forelesningen, og jeg vet at toalettet rett utenfor forelesningsalen er stengt fordi vaskepersonalet streiker (det er visst ikke bare forelesere som streiker for tida). Forelesninger der foreleser kommer en halvtime forseint, og avslutter en halvtime før. Det har vært ettermiddager, hvor vakre afrikanske solnedganger har blitt beskuet fra balkongen utenfor rommet. Med beina i hvile-posisjon på kanten av balkongen og noe godt i glasset eller en pose vann (jeg drikker faktisk vann på pose slik som de lokale!), har solen gått ned bak "savanne-trærne" i horisonten på campus, "akkopagnert" av syngende gresshopper, mens kråker og andre fugler i det fjerne, majestetisk letter fra trærne og flyr til himmels. Slike vakre "Løvenes Konge"-øyeblikk. Fra balkongen har jeg også sett og hørt en utegudstjeneste på Night Market, med en entusiastisk og høyttalende prest som snakket i mirkofon og sa "in the name of Jesus" i annenhver setning. I bassenget på campus har jeg svømt med badehette (ja, det er et krav for å svømme) og slikket sol ved bassengkanten. Det har vært dager med skikkelig regnvær, der det faktisk har vært litt kjølig. Virker som om himmelen tømmer siste rest av regntiden nå i disse oktober-tider. Lørdag var første gang jeg tok på meg tøysko igjen, etter nesten to måneder med føttene i flipp flopp og sandaler. Jeg har fått et ghanesisk navn; Akosua. Det er Twi for 'søndag', fordi jeg er født på en søndag. Det er vanlig her i Ghana at ghanesere har slike navn som mellomnavn, og ofte presenterer de seg bare ved dette navnet. "Me din de, Akosua"(Jeg heter, Akosua). Vi blogges!

- Magnhild.

Må slenge med et bilde av min nye skreddersydde afrikanske kjole.